Hva er modig?
Når du mestrer noe er det enkelt og du trenger ikke være modig for å gjøre det.
Noe som du aldri har gjort vil ofte virke litt skummelt og du kan kjenne på både frykt og uro når du beveger deg ut i noe nytt. Det være seg alt fra ny skole, ny jobb, holde et foredrag, gå live på sosiale medier, bade i et ishull eller stupe i sjøen med hodet først!
Jeg har nettopp stupt for første gang i mitt liv, og husk på at jeg er seksti!! Kan du forestille deg hvor mange ganger jeg har hatt lyst? Hver eneste gang jeg ser andre stupe ønsker jeg at det var meg! Helt sant, og så utrolig rart at jeg ikke bare har lært meg det. Men jeg har alltid hatt en unnskyldning for å vente.
Der er alltid minst en god grunn for IKKE å lære noe. For min del vann i nesa! Og det på tross av at jeg hele vinteren skyller nesa med saltvann fra et nesehorn. Det er jo et underlig paradoks. Så da må det være grunn nummer to som har stoppet meg mest, nemlig hodet-først-følelsen og kanskje også det at jeg vil gjerne få det til perfekt helt fra starten. Jeg har vært redd for å drite meg ut, jeg innrømmer det også.
Så hva skjedde på lørdag?
Jeg stupte! Fra stupebrett! Hørt om mageplask? Neida, jeg klarte lårplask og overlevde sju av dem. I tillegg fikk jeg det faktisk nesten til to ganger. Jeg er så kry, som vi sier på sørlandet at jeg er nødt til å dele det med deg. For det var så mye læring i dette og jeg ser det så klart i ettertid.
Forholdene var perfekte! Ingen brennmaneter å skylde på.
Heiagjengen var perfekt! Halve familien var samlet.
Forarbeidet var perfekt! 5 sekunders regelen virker.
Det var min niese som sa de magiske ordene…”Har ikke du en sånn telleregle tante Trine?” Og det er jo nettopp det jeg har, og den har jeg brukt til en masse i faktisk fem år, siden jeg leste boken til Mel Robbins som heter “ The 5 Second Rule”
Jeg stod ytterst på brettet og klarte ikke la være, etter å ha telt 5 4 3 2 1 stupte jeg! Det var som å trykke på en knapp. Det var som om frykten bare slapp taket og jeg skiftet fra å tenke at det går aldri til at det går selvfølgelig. Jeg lander jo i vannet på et vis og jeg dør neppe!
Jeg følte meg som Pippi ja, og før har det alltid vært Annika som har stått der på brettet og valgt et trygt holde-for-nesa-hopp. i må være litt mer Pippi, det er så befriende deilig og det gjør så godt for selvtilliten. Det sies at det er utenfor komfortsonen at en vokser og jeg skriver herved under på det.
