Hvor står vi nå?

English below

5 år har gått! Hvem snakket sant, hvem løy – og hva betyr demokrati egentlig?

Det har gått fem år siden Norge stengte ned. Fem år siden vi som borgere ble fortalt at vi måtte "stå sammen" ved å holde oss fra hverandre. Fem år siden munnbind, koronapass og tvangsmessig testing ble en del av hverdagen. Og nå, når vi ser tilbake, er det mange ubesvarte spørsmål: Hvem snakket sant? Hvem løy? Og er vårt demokrati egentlig så sterkt som vi trodde?

Frykt, tillit og sosial fordømmelse

Da pandemien traff, var vi redde. Vi så bilder av overfylte sykehus i Italia og rapporter om dødelige virusmutasjoner. Myndighetene handlet raskt, og befolkningen fulgte lojalt etter. Vi ble fortalt at nedstengninger, vaksiner og restriksjoner var nødvendige – ikke bare for oss selv, men for fellesskapet.

Men hva skjedde med dem som stilte spørsmål? De som undret seg over om tiltakene var proporsjonale? Mange av dem ble kalt egoister, konspirasjonsteoretikere, til og med samfunnsfiender. Jeg vet dette fordi jeg var en av dem. Jeg stilte spørsmål. Ikke fordi jeg ønsket kaos eller var imot vitenskap, men fordi jeg trodde et demokrati skulle tåle debatt.

I stedet ble jeg hengt ut i lokalavisen av kommunelegen, stemplet som en snylter på fellesskapet. Sosial fordømmelse var ikke bare noe som skjedde i kommentarfeltene på Facebook – den kom fra maktpersoner, fra de som skulle representere oss alle.

Hvem tjente på pandemien?

En ting er sikkert: Noen ble rike. Veldig rike. De store farmasiselskapene hadde rekordoverskudd. Teknologigiganter som Amazon og Zoom så verdiene sine skyte i været mens småbedrifter gikk konkurs. Mens vi satt i hjemmekontor, isolert fra våre kjære, vokste formuene til verdens milliardærer i et tempo vi aldri før har sett.

Men hva med politikerne? Tjenestemennene? De som utformet reglene? Har noen av dem stått frem og innrømmet feil? Har noen bedt om unnskyldning for at livsverk gikk tapt, at barn ble psykisk syke av isolasjon, at folk ble påtvunget medisinske inngrep for å kunne leve normale liv?

Nei. Tvert imot. Debatten blir dysset ned. "Vi gjorde så godt vi kunne," sier de. "Vi fulgte vitenskapen."

Men hvilken vitenskap? Den som ble sensurert på sosiale medier? Den som ikke fikk komme frem i de store avisene?

Demokrati – et ord eller en realitet?

Vi liker å tro at vi lever i et demokrati, et samfunn bygget på frihet og debatt. Men hva skjer når de som stiller spørsmål blir tiet i hjel? Når sensur blir en del av den "gode sak"? Når helsemyndigheter og politikere tar avgjørelser uten reell folkelig forankring?

For fem år siden trodde jeg på demokratiet som en urokkelig sannhet. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Ikke fordi jeg ønsker anarki, men fordi jeg har sett hvordan makt kan misbrukes når folk er redde.

Så hvor står vi nå? Har vi lært noe? Eller vil vi gjøre de samme feilene neste gang?

For min del er én ting sikkert: Jeg vil aldri igjen akseptere at spørsmål blir sett på som en trussel. Kritisk tenkning er ikke farlig. Det er nødvendig.

Hva med deg?

Where Do We Stand Now? Who Told the Truth, Who Lied – and Does Democracy Really Exist?

It has been five years since Norway went into lockdown. Five years since we were told that the best way to "stand together" was by staying apart. Five years since masks, COVID passes, and mandatory testing became part of daily life. And now, looking back, many questions remain unanswered: Who told the truth? Who lied? And is our democracy really as strong as we thought?

Fear, Trust, and Social Condemnation

When the pandemic hit, we were afraid. We saw images of overcrowded hospitals in Italy and reports of deadly virus mutations. Authorities acted quickly, and the public followed obediently. We were told that lockdowns, vaccines, and restrictions were necessary—not just for ourselves, but for the greater good.

But what happened to those who questioned this? Those who wondered whether the measures were proportional? Many of them were labeled selfish, conspiracy theorists, even enemies of society. I know this because I was one of them. I asked questions—not because I wanted chaos or rejected science, but because I believed that a democracy should tolerate debate.

Instead, I was publicly shamed in my local newspaper by the municipal doctor, labeled as someone who was "leeching off society." Social condemnation wasn’t just something that happened in Facebook comment sections—it came from officials, from those who were supposed to represent all of us.

Who Profited from the Pandemic?

One thing is certain: some people got rich. Very rich. The major pharmaceutical companies made record profits. Tech giants like Amazon and Zoom saw their stock values skyrocket while small businesses went bankrupt. While we sat in home offices, isolated from our loved ones, the wealth of the world’s billionaires grew at an unprecedented rate.

But what about politicians? Public officials? Those who crafted the rules? Have any of them come forward to admit mistakes? Have any apologized for the livelihoods lost, for the children who suffered from isolation, for the people who were forced to undergo medical procedures just to live normal lives?

No. Quite the opposite. The debate is being silenced. "We did the best we could," they say. "We followed the science."

But which science? The one that was censored on social media? The one that was excluded from mainstream news?

Democracy – Just a Word, or a Reality?

We like to think we live in a democracy, a society built on freedom and debate. But what happens when those who question the mainstream narrative are silenced? When censorship becomes "for the greater good"? When health authorities and politicians make decisions without real public debate or accountability?

Five years ago, I believed in democracy as an unshakable truth. Now, I’m not so sure. Not because I want anarchy, but because I have seen how power can be misused when people are afraid.

So where do we stand now? Have we learned anything? Or will we make the same mistakes next time?

For me, one thing is certain: I will never again accept that asking questions is a threat. Critical thinking is not dangerous. It is necessary.

What about you?