Stopp verden
Når jeg skriver “Stopp verden, jeg vil av!” i Google, er det musikalen skrevet av britiske Leslie Bricusse og Anthony Newley som dukker opp først. Den er flere ganger fremført i Norge og hadde urpremiere 20. juli 1961. Jeg ble født i 1962.
I dag er det 43 år siden 1980 og fikk jeg lyst til å stoppe verden og hoppe av!
Jeg liker fart og spenning men nå går det for fort. Jeg liker ikke å kjede meg, men nå skjer det for mye. Jeg synes farge glede og kreativitet skal få blomstre, men nå er det umulig å se forskjell på fargeklatter og psykiske lidelser. Det har gått for langt. Det har blitt galskap.
Naboen min har vært i Thailand i hele vinter han. Jeg er bittelitt misunnelig og innrømmer det så gjerne. Men jeg unner han vinteren der av hele mitt hjerte. Jeg passer hans store Fiolinfiken som snart når taket, og tenker at jeg har det fint i Lillesand. Her har jeg oversikten, her har jeg jobben og her har jeg Simba, ikke minst.
Men hva er det som skjer? Hvorfor virker det som om absolutt alt skjer på en gang og at det meste ikke er særlig positivt? Mange er sinte og utrolig mange blir fornærmet for den minste ting. Sårt og sart å være menneske på livets scene. Alle skal bli sett og forstått og inkludert og akseptert. Scenen er sosiale medier og virkemidlene er voldsomme. Min hjerne er tross alt over 60 år og det er jeg ganske glad for. Å la barn få lov til å sitte i timesvis med store øyne festet til telefonskjermen er veldig betenkelig. Det kan egentlig ikke ende særlig godt tror jeg. Men hvem bryr seg vel om det! Og jeg har forresten mer enn nok med å ta ansvar for min egen skjermtid!
Men tilbake til karusellen, verden, som det ikke er mulig å stoppe.
Når er det nok?
Når hopper jeg av?
2023 er godt i gang og jeg er svimmel så det holder.
Jeg føler meg veldig todelt. Den ene delen lider av FOMO og elsker å scrolle. Den andre har såre øyne og ser hvordan timene spises opp. Den ene delen ser at å drive nettbutikk er å jobbe på blant annet Facebook og Instagram, den andre ønsker en annen jobb!
Hvem kommer og redder meg?
INGEN!!
Jeg sitter tilbake med hele ansvaret selv.
Jeg setter grensene, jeg lager reglene, jeg prioriterer og jeg bestemmer over meg! ..ikke over deg.
Jeg har fri vilje! Jeg må bruke den! Verden styres av mørke krefter som er ute etter å fange både deg og meg i en karusell av forlystelse og enkelhet. I Metaverset trenger vi nesten ikke å løfte en finger, alt er smart, alt er enkelt, ingenting er mer enn ett tastetrykk unna og så har vi brød og sirkus resten av dagen.
I flere år har jeg meditert. Jeg har forsøkt å tømme hodet for tanker. Det har egentlig ikke funket særlig bra. Når en tanke har løsnet og seilt av gårde har en annen umiddelbart tatt dens plass. Det beste med å meditere har for meg vært å bare sitte stille. Å bare tenke og ikke gjøre. Jeg har byttet meditasjonen ut med bønn. Det fungerer mye bedre! Jeg fyller på med gode tanker og det er så mye enklere og så mye mer givende. Bønn er et positivt fristed. En samtale med Gud som er helt personlig. Den handler for meg ofte om verden og hva jeg kan gjøre med den.
Ingen kan gjøre alt med alle kan gjøre litt. Hvis du synes verden er helt ok, så er det ikke mer å si om det. Hvis du imidlertid synes det er mye galt, så er det på tide å ikke bare tenke STOPP men faktisk si det høyt. Jeg har skrevet om det å være en rollemodell før. Her er vi tilbake på akkurat det. Vi kan ikke vente på at noen andre skal si ifra, vi må gjøre selv!! Vi må være forbilder.
Stopp verden litt nå, og legg ansvaret på alt det forferdelige som skjer der det bør legges! Både på de få på toppen, og på de som bare følger ordre!
Jeg sier STOPP!
